Til forfall

I Bank2 vet vi hvordan økonomiske problemer påvirker de som står i det. Vi vet også at det er en klar sammenheng mellom uhåndterlig gjeld og psykisk helse, og at betalingsproblemer er sterkt assosiert med stigma. Vårt ønske om å bryte dette stigmaet, ble utgangspunktet for prosjektet Til forfall.

Målet er at prosjektet ikke bare skal føre til mer åpenhet, men også at myndighetene, Nav, helsevesenet og banker blir utfordret til å spille en viktigere rolle i livene til de som står i økonomisk krise.

Morten bar byrden alene

For «Morten» sin del startet problemene da han ble permittert under koronapandemien. Inntekten gikk drastisk ned, og etter hvert mistet han kontroll over økonomien. Et ønske om at kone og barn skulle slippe å bekymre seg for situasjonen, gjorde at «Morten» bar byrden alene.

– Det er jo ikke det du har lyst å snakke med andre om. Man føler jo at man har mislyktes.  

«Morten» holdt ikke bare problemene skjult for de hjemme, men også for venner og annen familie. Han mistet sosial kontakt med omverdenen og følte seg tom – økonomisk, så vel som mentalt. Til tross for at «Morten» har det han selv beskriver som en sterk psyke, fikk han følelsen av å forsvinne dypere ned i et hull for hver nye regning som dukket opp. Nattesøvnen forsvant, og tankene ble mørke.

– Det gikk på selvfølelsen, på forholdet – ja, på livslysten løs, rett og slett. Det var jo perioder der jeg tenkte det verst tenkelige, at det hadde vært bedre uten meg, sier han, og fortsetter:

– Jeg skjønner at det blir for mye for folk, og at de ikke orker mer.

For Marianne ble regninger skumlere enn kreften

Da «Marianne» fikk kreft og måtte begynne i behandling for sykdommen, fikk hun også økonomiske problemer. Kreften tok så mye plass og tankekraft hos «Marianne» at alt annet ble glemt – også regningene, som gikk til inkasso, én etter én.

Inkassogjelden vokste seg stor, og det gjorde også frykten: for nye regninger, for instanser som kunne komme til å kreve penger, og for at noen skulle oppdage knipen hun var i.

– Jeg hadde det mye verre enn da jeg fikk kreften. Skammen var som en sykdom ingen så. Og man skjulte og man dekket over, og man skjulte og man dekket over.

«Marianne» gjorde som mange andre i samme, desperate situasjon. For å betjene lånene hun allerede hadde, tok hun opp enda mer lån.

– Jeg klarte ikke å stoppe. Jeg så det, jeg skjønte det, men man blir så desperat. Man ringer og så er pengene på kontoen etter bare noen timer. Og så fortsetter det. 

Og som hos «Morten», begynte de mørke tankene også å komme hos «Marianne»:

– Eneste pausen jeg fikk var da jeg sov. Jeg la meg om kvelden og håpet jeg ikke skulle våkne neste morgen.